I 1916 ble husene på Myra bygd. De står på geledd langs rette veier, anlagt
som en landsby. Husene har to leiligheter over to plan, og ble bygd som
boliger for arbeiderne og deres familier ved smelteverket. Alfred Høy var
arkitekt for «kolonien» på Myra. Disse arbeiderboligene er en del av et
kulturmiljø som er typisk for et industrisamfunn bygd opp rundt en
hjørnesteinsbedrift tidlig på 1900-tallet. Skillet mellom arbeiderboligene
på Myra og funksjonærboligene og Verksgården «Uta elva» er tydelige, både
når det gjelder utforming og plassering.
Tidlig på 1900-tallet var det stor gjennomtrekk av arbeidsstokken ved A/S
Meraker Elektriske Kraft- og Smelteværk. Iver Høy, som på den tida var
disponent og ingeniør ved smelteverket, så dette som et problem. Dyktige
folk ved ovnene og i verkstedet kom og forsvant igjen. Dette gikk ut over
kvaliteten på produktene fabrikken leverte, og det igjen gikk ut over
inntjeninga. Noe måtte gjøres! For Iver Høy var det ei løsning: Han måtte
holde på arbeiderne, få dem og familiene til å trives i Kopperå. Det måtte
bygges hus!
I 1907 ble 4 dobbeltbrakker og 2 enkeltbrakker bygd av smelteverket,
dobbeltbrakkene for arbeiderne og enkeltbrakkene for funksjonærer. I 1908
ble 3 nye dobbeltbrakker bygd.
I 1916 ble nyfabrikken bygd ved jernbanen, og det ble behov for enda flere
boliger for arbeidsfolket. Ennå fantes det ikke fast vei ned til bygda, og
arbeidsstokken var rett og slett avhengig av å bo i Kopperå. Helårsvei til
bygda kom først i 1924. Tomannsboliger ble bygd på Myra, men de første
åra arbeiderkolonien på Myra eksisterte, bodde arbeiderfamiliene trangt.
Husene var beregnet for to familier, men fra nyfabrikken ble bygd og helt
fram til 1930-tallet kunne det bo så mange som 4 familier i hvert hus.
I de første årene holdt også smelteverkets sjukestue til der, i Myra 2. Da ei
ny og tidsriktig sjukestue ble bygd i Myrabakken i 1937, ble den gamle
gjort om til en hardt tiltrengt bolig.
Mang en gutt og jente har trått sine barnesko på Myra. Her var det plass
til leik, og like i nærheten lå jernbanestasjonen og butikken, et fast møtepunkt
i Kopperå. Fedrene hadde kort vei til arbeidsplassen, og mødrene hadde et
hjem som var nytt og moderne for den tid, selv om standarden var enkel.
I 1997 ble store deler av kulturmiljøet i Kopperå regulert til Spesialområde
bevaring, deriblant husene på Myra. Det betyr at husenes eksteriør og hager
skal bevares eller tilbakeføres til opprinnelig utseende. Husene er i dag i
privat eie.
Tekst: Aud Lyngstad
Et av husene på Myra. Eier av bildet Industrimuseet i Kopperå
Litteratur/kilder:
Arbeiderboligene på Myra – Kopperå : forvaltningsdokument : retningslinjer / Praksis sivilarkitekter as. Nord-Trøndelag fylkrskommune. Steinkjer 1998. 55 s. | Forfang, Åsmund: Hus og rang i Kopperå. I: Hundre år med et smelteverk. Kopperå 2000. s. 104-129. | Tokle, Hilde Arna: Fra monumentale trønderlåner til det 20.århundres arkitektur. (Årbok /Nord-Trøndelag historielag,
76(2001), s.50-65) | Torvik, Arve: Oppvekst i Kopperå (Mårråk, 4(2013), s.189-197).