På Fersdalen fins det en stor stein som blir kalla Tusskaillkjerka. Herfra
kunne en høre orgelmusikk og salmesang på søndags formiddag. I hvert
fall meinte mange det. Men det var helst før. Den gang det fans tusser og
troll.
Steinen er spesielt knytta til Anne Petersdatter Evjen, og det som skal ha
hendt henne omkring 1850. Da dreiv Anne som gjeterjente på Fersdalen
og ble en gang vâr noen krøtter. De var finere og feitere enn vanlig, og på
horna bar de messingknapper. Da Anne kom nærmere, så hun også noen
små, kortvokste spelemenn. De hadde spilt opp til polsdans. Og rundt
musikerne sverma en hop med små dansere i viltre kast.
Anne ble som fjetra og satte seg på ei neluggu (vindfall). Men det skulle
hun ikke ha gjort. For så må Anne ha besvimt, og da hun våkna stod det
sinte tusskailler rundt henne. Alt dette ifølge tradisjonen.
Tussene hadde holdt barnedåp, og så hadde de lagt ungen under neluggu.
Men da Anne dratta nedpå, satte hun i hjel dåpsbarnet deres. Tusskaillan
forlangte nå at Anne flytta på skogen og fødte dem et nytt tussebarn.
Ungjenta nekta for dette, men da trua tussene med å plage henne resten av
livet. Det var slik historia om Anne og «tuftan» starta. Og mye av dette
foregikk i nærheten av Tusskaillkjerka.
Da Anne flytta heim fra setra, fulgte tussene med. Det har gitt opphav til
et utall historier som forteller hvordan Anne og familien ble ille plaga av
tussefolket. Mange rådgjerder ble prøvd for å bli kvitt dem. Til slutt ble
Anne kjørt på sjukehus, men heller ikke det hjalp. Ikke før hun utvandra
til USA i 1864, ble hun fri dem. Da skal tussene ha fulgt med ut på havet – og der drukna de.
Tekst: Bjørn Roar Krogstad
Tusskaillkjerka på Fersdalen. Foto B.R. Krogstad
Litteratur/kilder:
Krogstad, Bjørn R.: Sagn og tru. I: Gard og gruve. Meråker 2002, s.377-382. | Rørstad, Anton: Gjenta på Fersdalen og Gjenta frå Meråker. I: Frå gamal tid. Oslo 1931. – s. 19-20. (Norsk folkeminnelag Skrifter nr.25).