I eldre oversikter over næringslivet i Meråker heter det gjerne at de «fremste
næringsveiene er industri og jordbruk». Men var bygda en industri- eller
en jordbrukskommune?
En nærmere analyse av busettinga og folkemengdens utvikling viser at dette
er et ubehjelpelig spørsmål. Meråkerbyggene har til alle tider og inntil for
50 år sia i det vesentlige, vært jordbrukere. Men på grunn av eiendomsstrukturen
og naturens forutsetninger ble de færreste gardene store nok til
at de kunne brødfø en familie. Mennene måtte ha adgang til arbeid utafor
garden, eller omvendt: gruve- og industriarbeiderfamiliene måtte ha en
jordflekk og noen husdyr som produserte mat og klær til menneskene for
å klare seg.
Det vil si: de som befolket bygda i gjenreisingsperioden mellom 1550 og
1670, de kom for å dyrke jorda. Da var Meråker som landet ellers, et
jordbrukssamfunn.
I 1671 ble den første «industrielle» arbeidsplassen skapt i Meråker. Det var
ei oppgangssag under Funnfossen. Det var den danske adelsmannen Knud
Urne som bygde saga. Han var nærmest profetisk da han uttalte at bygdas
bønder «ingen Skade skulde have af at gives adgang til Fortieneste ved
Bruget». Det var et utsagn som pekte framover mot det som skulle bli det
hovedsakelige næringsgrunnlaget for meråkerbyggene i 200 år: et to-kyrs
småbruk kombinert med sagbruks-, gruve- eller industriarbeiderjobb.
Det tidligste vi har av folketall i Meråker er for året 1769. Da var det 746
mennesker i bygda.
Så å si alle var jordbrukere eller medlemmer i familier som hadde et utkomme
av det som jorda og naturen kunne produsere. Etter 1750 forekom det nok
ikke at arbeidssøkere kom til Meråker for å drive landbruk, det var gruvearbeidet og seinere industriarbeidet som trakk innflyttere til bygda.
Men sia det var Godset/Kobberværket som eide jorda, sørget de for at den
flekken de enkelte fikk slå seg ned på, ikke var større enn at det ga fôr til
to kyr og noen geiter, og da måtte deler av vinterfôret hentes fra utmarksslåtter.
Påfallende mange små plasser hadde også hest, fordi arbeids- kjøperne
etterspurte arbeidere med transportdyr.
De som kom som gruvearbeidere i åra 1770-1800 og hadde familier, bygde
opp sine bruk til dels langt fra arbeidsplassen. Jfr. at gardene på Teveldalen
ble dyrket opp av arbeidere som hadde sitt virke i Litjfjellgruva, og mange
andre arbeidere i Stordalsgruvene hadde familier på plasser eller
leilendingsbruk i hovedbygda.
Folkeauken var betydelig i åra 1820-1850, den skyldtes mest store barnekull
og lavere dødelighet, og ikke innvandring. Omkring 1830 ble nyetablerte
familier nekta å rydde nye garder på Kobberværkets grunn. Det førte til
trangboddhet i mange hus, og et befolkningsoverskudd som måtte føre til
utvandring, først til Vera og Hattfjelldal og sia til Amerika.
Den tredje innvandrings- og folkevekstperioden til bygda i åra 1900-1920
skyldtes industrialiseringen i Kopperå, ved tresliperiet og seinere ferrokromfabrikken
under Nustadfossen. Arbeidsfolk som ble lokket til disse
arbeidsplassene, enten de var ugifte, eller hadde med seg familier, sto noe
friere til tradisjonen med jordbruk «på si». Lønnsarbeid ble etterhvert så
bra betalt at familier kunne greie seg uten egne naturalytelser. Vi fikk de
første grendene med boliger uten fjøs og husdyr, først og fremst i Kopperå
og arbeiderkvarteret i Nygården. Enkeltstående tomter til eneboliger spredt
rundt i bygda ble fradelt fra 1930-tallet. Likevel holdt skikken med ei eller
to kyr på båsen ved sida av fabrikkarbeidet seg i et flertall av familier til
langt opp mot 1960-tallet.
I dag er ikke bygda preget verken av industri eller jordbruk. Hva er næringsgrunnlaget
i Meråker i vår tid?
Tekst: John Wold
Stasjonsgrenda 1962. Foto Widerøes flygesleksap. Eier av bildet Meråker kommune
Litteratur/kilder:
Krogstad, Bjørn R.: Gard og gruve fra de tidligste tider til 1874. Meråker 2002. | Krogstad, Bjørn R.: Samhold og strid : Meråker 1874-1987. Meråker 1987. | Leirfall, Jon: Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene II. Stjørdal 1968