Jernbanen fra Trondheim til Sverige ble bygget på slutten av 1870-åra etter
et endelig vedtak i Stortinget 5. juni 1875. Forut for denne beslutningen
gikk en langvarig, og til dels bitter strid om linjevalg, sporbredde og
finansiering.
Der var særlig næringslivsinteresser i Trondheim og Sundsvall som var
pådrivere for å få banen bygd. De så for seg en betydelig vekst i handelen
mellom landene og muligheter for svensk eksport. Meråker eller Øvre
Stjørdal som kommunen hette på denne tida, var ei avsides bygd som lå i
enden av en dårlig blindveg. Næringslivet var svakt, og ingen i kommunen
ser ut til å ha gjort seg til noen sterk talsperson for en jernbane gjennom
bygda. Den dominerende bedriften og «eieren» av gardene, Selboe Kobberværk
må nok ha sett fordelen av jernbanen, men værket var i økonomiske
vanskeligheter. De gamle partisipantene ville selge seg ut, og de hadde ikke
muskler til å kjempe for en jernbane gjennom bygda. Da banen kom til å
bli lagt gjennom Meråker, skjedde det mer på grunn av interessene til
jernbaneforkjempere utenfor bygda, og på tross av den beskjedne innsatsen
fra lokale aktører.
Anleggsperioden fra 1875 til 1882 må ha vært ei livlig og hendelsesrik tid
i heile dalføret. Opp til 2500 mann fra fjern og nær rykket inn som leieboere
i de aller fleste bondestuene, og kom til å dominere arbeids- og samfunnsliv
i perioden. Jernbanesluskenes påvirkning på bygdefolket har helst hatt en
negativ vinkling, de var villmenn som utøvde uorden, konsumerte mengder
med brennevin og etterlot seg utallige farløse småbarn.
Kanskje må dette bildet revideres noe. Sluskene var også fagarbeidere som
gjorde et fabelaktig, manuelt arbeid på kort tid. Steinmurene under
jernbaneskinnene mot elva som kan sees på strekningen Langneset – Flora
er av de mest imponerende konstruksjoner som er utført i Meråker. De er
både solide grunnmurer som har tålt tidas tann, men også estetiske byggverk
som glir vakkert inn i naturen. Også bruer, tunneler og skjæringer ble bygget
med respektabel fagkunnskap. Grunnen under banen ble bygget så slitesterk,
at svært lite utbedringsarbeid har vært nødvendig i ettertid, sjøl om togene
har blitt tyngre og farten større. Unntak er bruene over elva ved Gudå og
over Funna som måtte skiftes ut og forsterkes. Den gamle Funnbrua var
ikke dårligere enn at den kunne gjenbrukes som bru for trikken på
Gråkallbanen!
Etter at banen var ferdigbygd reiste de fleste sluskene fra bygda, men noen
slo seg også ned. Jernbanen ble en stor og attraktiv arbeidsplass i Meråker.
Å være statsansatt ga trygghet og kanskje også litt status. Og så fikk hele
familien reise gratis! I 1900 var 68 personer i bygda ansatt i NSB. Det var
banevoktere, baneformenn, linjearbeidere, snøryddere, bremsere og stasjonspersonale.
I tillegg kom tollerne som hadde kontor på Meråker stasjon.
Kontrollen med banen var i stor grad manuell den første tida, derfor ble
det bygd vokterboliger for hver 5. km langs banen. I Meråker var det
vokterboliger ved Lunkholmen, Evjebakken, Funna, Brenna, Hammerskallan,
Kopperå, Grønberg, Tovmodalen, Krigshaugen og Teveldalen. Alle disse
var småbruk med fjøs som vokterne måtte skjøtte, ved siden av
arbeidet på jernbanen.
En spesiell yrkesgruppe på jernbanen var bremserne. Mellom Gudå og
Storlien hadde jernbanen så bratt stigning (fra 85 til 600 m.o.h.) at det på
Gudå måtte settes på et ekstra lokomotiv for å dra togene østover. Omvendt
måtte togene den andre vegen, før de fikk lokomotiver med bremser som
kunne overføres til vognene, ha manuelle bremsere. Dvs. at det på ca. hver
sjette vogn måtte stå en mann å dreie på ei handbremse der banen var
spesielt bratt. Handbremsene var som regel utapå vognene, så på vinters
tid kunne det være en hustri jobb! I folketellinga for 1900, er det fem menn
i Meråker som har yrkestittelen bremser ved jernbanen.
Jernbanen ble av stor betydning for bygda som arbeidsplass, som støtte for
næringslivet og som ferdselsåre til Sverige før mellomriksvegen (og privatbilene)
kom i 1958. Ikke minst var stasjonene viktige sosiale samlingssteder
der unge og gamle møtte fram, ikke bare for å konstatere at siste vogna var
med!
Tekst: John Wold
Kopperå, Meråker og Gudå stasjoner. Eier av bildene: Meråker historielag
Litteratur/kilder:
Leirfall, Jon: Meråkerbanen. I: Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. II. Stjørdal 1968, s.312-23. | Pynten, Anton: Du vakre bygd blant fjelle gjemt, du likest er for meg. Meråker [2006] | Ronæs, Torodd: Meråker stasjon – nostalgi fra 1930-åra. (Mårråk, 5(2014), s.265-272) | Røe, Tormod: Meråkerbanen 100 år : 1882-1982. Stjørdal 1982. | Røe, Tormod: Striden om meråkerbanen. (Årbok / Nord-Trøndelag historielag 70(1993), s.98-106)