Helsevesenet og sosialhjelpa i Meråker har vokst fram gjennom et nært
samarbeid mellom offentlige og private organisasjoner. I den nye kommunen
fra 1874 var det knapt annet enn den prestestyrte fattigkommisjonen og
den tradisjonelle legdeordningen som utgjorde det sosiale sikkerhetsnettet
for samfunnets fattige tapere.
Gjennom siste delen av 1800-tallet utgjorde heile Stjørdalen ett legedistrikt,
og doktoren bodde på Stjørdal. Så det var ikke mange meråkerbygger som
oppsøkte ham. Med jernbanebygging og industrialisering meldte behovet
seg for mer permanente, og ikke minst kvalifiserte helse- og sosialtjenester.
I stor grad var det kvinnene og deres organisasjoner som ble pådrivere for
å skaffe bygda et moderne helsevesen.
Meråker Sanitetsforening ble stiftet 24.mai 1907, med formål å drive
sosialarbeid på frivillig medlemsbasis. De hadde som mål at hver eneste
husstand i bygda burde være medlem, noe de også greide. Men da var det
kona i familien som sto for medlemskapet.
Sanitetsforeningas første store bedrift var bygginga av tuberkulosehjemmet
«Solfeng» i 1924, reist på ei tomt gitt av Meraker Brug, like nedafor Stasjonen.
Det kostet kr. 180.000,- og ble finansiert med tilskudd fra NKS sentralt,
kommune og fylke og innsamling fra bygdefolk. Til og med fra meråkerbygger
i USA kom det bidrag. «Hjemmet» hadde plass til 20 tuberkulosepasienter
og sju andre sjuke. I mellomkrigstida var dette de eneste sjukeheimsplassene
i bygda. I 1940 fikk sanitetskvinnene bygd et eget bygg med føde- og
pleieavdeling på samme tomt.
Saniteten finansierte også helseundersøkelse av alle skolebarn fra 1925, og
lønnet en helsesøster i full stilling fra 1933 til denne stillingen ble kommunal
i 1953. Som organisasjon spredte Sanitetsforeninga seg i alle grendene ved
at det ble opprettet underavdelinger i alle kretsene i bygda, til og med på
Fersdalen.
I Kopperå ble det stiftet ei eiga sanitetsforening (i 1908) som gjorde en stor
innsats for å forbedre helseforholdene, bl.a. ved å bekoste utdanning og
lønn til ei helsesøster, og med støtte fra Smelteverket, reise ei moderne
sjukestue i 1931.
Behovet for tuberkulosebehandling avtok etter krigen, tuberkulosehjemmet
ble nedlagt i 1951, og det ble ombygd til hvile- og rekreasjonshjem fra
1953. Denne funksjonen hadde «Solfeng» i 20 år. Da ville ikke
Rikstrygdeverket godkjenne bygget lenger, det var umoderne og nedslitt.
Den driftige Sanitetsforeninga ville imidlertid ikke gi opp. Den satte i gang
med en planlegging av et nytt og moderne behandlingshjem. I 1979 ble
Meråker sanitetsforenings kurbad oppført. Det har 54 behandlings- og
rehabiliteringsplasser, et stort basseng, treningssal og aktivitetsrom.
Finansieringen ble en utfordring, ved innvielsen kostet «Kurbadet» 14
millioner kr. Fra 2006 har Sanitetsforeninga en fast avtale med Helse
Midt-Norge om kjøp av rehabiliteringstjenester. Kurbadet har i dag 37
stillinger fordelt på 50 ansatte. Sanitetsforeningas helseinstitusjoner har i
alle år vært betydelige kvinnearbeidsplasser.
År 2000 tok Meråker kommune opp en diskusjon med sanitetsforeningen
om oppsigelse av samarbeidsavtalen om føde- og pleieavdelingen, og
planlegging av flytting av Sykehjemmet til ei ny tomt ved sida av Rådhuset.
Etter en opphetet diskusjon i kommunen ble planen vedtatt, og et nytt
kommunalt helsetun sto ferdig i oktober 2002.
Etter flyttingen har Sanitetsforeninga brukt «Solfeng» og den gamle
sjukeheimen til utleie av hybler og leiligheter etter retningslinjene til NKS’
kløverinstitusjoner
Tekst: John Wold
Solfeng tuberkulosehjem med friluftspaviljong, 1930. Eier av bilde: Meråker Historielag.
Litteratur/kilder:
Forfang, Åsmund: Hundre år med et smelteverk. Kopperå 2000. | Krogstad, Bjørn R: Samhold og strid : Meråker 1874-1987. Meråker 1987. | Leirfall, Jon: Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene III.
Stjørdal 1972. | Løchen, Gudny: Meraaker sykehjem, (Folkehelsen, 9(1924), nr.11, s.149-152) Meråker sanitetsforenings kurbad. Heimeside. Meråker kommunes heimeside. Enheter Sykehjem,
Meråker sanitetsforening (Mårråk, 6(1915), s.198-205).