Det er lenge sia nå. Det var den gang det fans hesjing til. En trivelig, men
slitsom aktivitet. Så kom det bud om fjelltur – midt i onna. Og det var noe
en ikke kunne si nei til. Dermed «bars» det til fjells.
Et ektepar ved Skurdalssjøen hadde funnet noen bokstaver og tall på en
stein. Historia begynte med at han drog på vedhogst. Så hadde hun kommet
etter med traktering. Da trengte de et kaffebord, og en stor flat stein fikk
gjøre nytta. Så fjerna de noe torv.
Det var da bokstaver og tall kom til syne. Fire bokstaver og fire tall i flere
grupperinger. Og det var altså dette vi skulle se nærmere på. Heldigvis
hadde vi sett noe liknende før. For initialer og årstall – fortalte om gjetergutter
og gjeterjenter på 1830-tallet.
Funnet var interessant nok, sjøl om det ikke var noen sensasjon. Så da vi
forlot ekteparet, spurte vi om det ikke fans flere ristninger der i trakta. «Jo,»
ble det svart. «Langs stien gjennom Skurdalsporten kunne en se kors – mange
kors. Gikk vi dit, ville vi se dem.» Vi gikk dit, og vi så dem. Flere hundre,
faktisk, og i mange fasonger. Men hva slags kors det var, og hvor gamle de
kunne være – se det visste verken vi eller ekteparet.
Vel heimkommet, begynte en derfor å undersøke hva korsa kunne bety. De
lå altså ved den gamle ferdselsvegen mellom Jämtland og Trøndelag. Like
østafor på svensk side lå Stenen i Grønan Dal – den òg med sine kors. Så
ble det naturlig å kople kors og stein.
Stenen i Grønan Dal fans allerede i seinmiddelalderen, men trulig hadde
den vært der lenge før. Kors og middelalder – det måtte bety pilegrimmer.
For på den tida valfarta mange mennesker inn mot Hellig Olavs by Nidaros.
Den korteste leia mellom Jämtland/Midt-Sverige og Trondheim gikk jo
gjennom Skurdalsporten. Rundt Olsok må altså mange pilegrimmer ha
kommet her.
Så etter å ha passert Stenen i Grønan Dal og på leias høgste punkt med
utsikt inn mot Nidaros, pausa valfarterne seg. Og mens de satt slik og kvilte,
laga de kanskje kors for å vinne beskyttelse mot vegens farer. Denne antakelsen
ble sannsynliggjort av ett forhold. Ristningene var kristne pilegrimskors.
For her fans T-kors, Andreas-kors, malteser-kors, dobbelt-kors, gaffel-kors
hakekors, biskopkors og latinske kors. Seinere gav arkeologene oss rett i
dette.
Tekst: Bjørn Roar Krogstad
Malteserkors. Skurdalsporten. Foto B.R. Krogstad
Skurdalsporten. Foto B.R. Krogstad
Litteratur/kilder:
Foosnæs, Kristin: En arkeologisk reise gjennom kulturminner fra steinalder til middelalder. (Mårråk, 2(2011), S.21-47) | Krogstad, Bjørn R.: Korsa i Skørdalsporten. I: Gard og gruve. Meråker
2002, s.96-106. | Krogstad, Bjørn R.: Kors, makt og historie. (Årbok / Nord-Trøndlag historielag, 83(2008), s.165-168. | Smestad, Ingrid: Spor etter veiforbindelsene over kjølen. (Spor 1995,
nr.2, s.8-11). | Værnesbranden, Ivar Nilssen: Skurdalsporten og «Stenen i grønan dal». I: Fra en svunnen Tid. Trondheim 1933, s.108-125.